Kapittel 2 – Kapittelet om lengden på tathāgataens liv
På den tiden var det en bodhisattva, et storartet vesen som het Ruciraketu som bodde i storbyen Rājagṛha. Han hadde stått til tjeneste hos fortidens seierrike, plantet røtter av godhet, og æret mange hundre tusen millioner milliarder buddhaer. Han sa til seg selv “Hva er årsakene, hva er betingelsene som har ført til at mesteren Śākyamunis liv er så kort, bare åtti år? Mesteren har sagt at det finnes to årsaker, to betingelser som fører til et langt liv. Hva er de? De er å avstå fra å ta livet av levende vesener, og å gi bort mat. Men i mange hundre tusen millioner milliarder år har mesteren Śākyamuni avstått fra å ta livet av levende vesener, praktisert de ti typer handlinger som er røtter av godhet, og gitt bort sin egen mat og mange andre ting til levnde vesener. Han har ikke bare gitt bort vanlig mat, men til og med gitt bort kjøttet, blodet, bena, og margen fra sin egen kropp som mat for å mette levende vesener som var sultne.”
Mens denne gode mannen tenkte slik, med tankene fokusert på Buddha, ble huset hans svært og romslig. Den ble forvandlet av tathāgataen, og var nå lagd av lapislasuli, dekket av mange forskjellige typer guddommelige juveler, og fylt med guddommelige parfymer. I det huset oppsto det fire troner i de fire himmelretningene. Så oppsto det guddommelige matter som lå på de tronene, og på mattene oppsto det guddommelige lotusblomster som hadde blitt forvandlet av tathāgataen og som var dekket av mange forskjellige typer guddommelige juveler. På de lotusblomstene oppsto det fire buddhaer, fire mestre. Tathāgataen Akṣobhya oppsto i øst, tathāgataen Ratnaketu i sør, tathāgataen Amitāyus i vest, og tathāgataen Dundubhisvara i nord. Alle fire buddhaer oppsto samtidig på løvetronene.
På det tidspunktet ble storbyen Rājagṛha fylt med et stort lys. Faktisk, hele dette verdenssystemet som består av en milliard verdener, og andre verdenssystemer ved siden av den i de ti himmelretningne, like mange verdenssystemer som det finnes sandkorn i Gangeselven, ble også fylt med lys. Guddommelige blomster regnet ned, guddommelige instrumenter spilte, og alle levende vesener i dette verdenssystemet som består av en milliard verdener oppnådde guddommelig lykke gjennom Buddhas kraft. De levende vesener som hadde sanser som var blitt svekket fikk tilbake full bruk av sansene. De som hadde blitt født blinde kunne se former med øynene. De som var døve kunne høre lyder med ørene. De som hadde sinn som var blitt forstyrret ble oppmerksomme igjen. De som som var blitt opprørt i sine tanker klarte å samle seg. De nakne fikk klær. Magene til de sultne ble mettet. De som var tørste fikk tørsten slukket. De som led av sykdom ble fri fra sykdom. De som hadde sanseorganer som ikke fungerte fikk sanseorganer som fungerte. Over hele verden var det en lang rekke fantastiske mirakler som fant sted.
Da Ruciraketu så disse buddhaene, disse mestrene, ble han forbløffet og tenkte, “Hvordan er dette mulig?” Han ble fornøyd, oppløftet, glad, gledesfylt, henrykt, og lykkelig, og han bøyet seg foran de buddhaene med samlede hender. Han reflekterte på formene til de buddhaene, og på mesteren Śākyamunis gode egenskaper. Mens han tenkte slik, oppsto usikkerheten om lengden på mesteren Śākyamunis liv i tankene igjen. “Hvordan kan det vær slik? Hva er det som har ført til at livet til mesteren Śākyamuni er så kort, bare åtti år?”
De buddhaene, de mestrene, var oppmerksomme og visste hva bodhisattvaen Ruchiraketu tenkte på. De sa til ham, “Du, barn fra en god familie, ikke tenk slik, at livet til mesteren Śākyamuni er så kort. Hvorfor det? Du, barn fra en god familie, vi kan ikke se noen i denne verden med guder, māraer, og brahmāer – ingen asket, ingen brahmin, ingen gud, intet menneske, og ingen halvgud – vi kan ikke se noen i det hele tatt som på noen måte kunne begripe hvor langt livet til tathāgataen Śākyamuni strekker seg inn i den fjerne fremtiden. Det er bare tathāgataene, arhatene, de fullt oppvåknede buddhaene som kan forstå dette.”
Så fort disse buddhaene, disse mestrene, hadde gitt denne forklaringen om lengden på tathāgataens liv, gjennom Buddhas kraft steg det ned guder fra sansebegjærverdenen og fra formverdenen, og sammen med nāgaer, yakṣaer, gandharvaer, halvguder, garuḍaer, kinnaraer, mahoragaer, og mange hundre tusen millioner milliarder bodhisattvaer samlet de seg alle sammen i huset til bodhisattvaen Ruciraketu. Så snakket de tathāgatene til hele forsamlingen, og ga en forklaring i vers om lengden på livet til mesteren Śākyamuni:
Det er mulig å regne ut
hvor mange dråper vann som finnes i alle havene,
men det er ikke mulig å regne ut
lengden på livet til Śākyamuni.
Det er mulig å regne ut
antallet atomer i alle Sumerufjellene,
men det er ikke mulig å regne ut
lengden på livet til Śākyamuni.
Det er mulig å regne ut
antallet atomer i hele verden,
men ikke lengden
på livet til den seierrike.
Hvis du hadde lyst
kunne du måle himmelen,
men det er ingen som kan regne ut
lengden på livet til Śākyamuni.
Selv om man snakker om
hundrevis av millioner av tidsaldre
er det fortsatt ikke mulig å regne ut
lengden på livet til den oppvåknede.
På grunn av disse to årsakene,
disse to betingelsene,
nemlig å avstå fra å skade andre,
og å gi bort store mengder mat,
er det ikke mulig å regne ut
lengden på livet til dette storartede vesenet,
selv om man snakker om
uberegnelige tidsaldre.
Det burde ikke være
noe som helst tvil –
det er helt umulig for noen å regne ut
lengden på livet til den seierrike.
Så kom brahminen Kauṇḍinya, som var lærer og veileder, og hedret mesteren sammen med mange tusen andre brahminer. Da han hørte om tathāgataens fullkomne nirvana falt han ved mesterens føtter med en gang og sa til ham, “Hvis mesteren har empati for levende vesener, hvis han har medfølelse og ønsker at alle levende vesener skal ha det bra, hvis han er alle levende veseners far og mor, hvis han er uten sidestykke, hvis han stråler som månen, hvis han stiger opp som en stor sol av visdom og kunnskap, hvis du betrakter alle levende vesener på samme måte som du betrakter din sønn Rāhula på, gjør en tjeneste for meg.” Mesteren tidde stille.
Så var det en veltalende Litsaviprins som het Sarvalokapriyadarśana som gjennom Buddhas kraft sa til læreren og veilederen Kauṇḍinya, “Du store brahminen, hvorfor ber du mesteren om å gjøre en tjeneste for deg? Jeg skal gjøre denne tjenesten for deg.” Brahminen svarte, “Du Litsaviprins, tjenesten jeg ber om er at jeg vil ha en relikvie fra mesteren, selv om den bare skulle være like stor som en sennepsfrø, slik at jeg kan hedre mesteren. Jeg vil har en ørliten relikvie som jeg kan beholde. Jeg har hørt at hvis man hedrer en slik relikvie, selv om den bare er like stor som en sennepsfrø, kan man bli de trettitre guders herre. Litsaviprins, hør nå på Sutraen om det høyeste gylne lys, som er vanskelig for śrāvakaer og enslige buddhaer å forstå. Sutraen om det høyeste gylne lys vil ha slike kjennetegn og gode egenskaper. Litsaviprins, Sutraen om det høyeste gylne lys er vanskelig å forstå. Vi brahminer fra land som er langt borte skal legge vår relikvie i et relikvieskrin. Litsaviprins, jeg ber deg om denne tjenesten slik at levende vesener lett vil kunne bli de trettitre guders herre. Litsaviprins, hvorfor skulle man ikke ha lyst til å be om en relikvie fra tathāgataen, selv om den bare er like stor som en sennepsfrø, en relikvie man kan bevare i et relikvieskrin slik at levnde vesener kan bli de trettitre guders herre? Litsaviprins, dette er tjenesten jeg ber om.”
Så snakket Litsaviprinsen Sarvalokapriyadarśana til læreren og veilederen, brahminen Kauṇḍinya i vers:
Når det blomstrer lotusblomster
i Gangeselvens brusende stryk,
når kråker er røde
og gjøker er samme farge som konkylier,
når rosenepletreet gir palmens frukt
og mangoblomster vokser på det vilde daddeltreet,
så vil du kunne se en relikvie
på størrelsen med en sennepsfrø.
Når du kan kle deg selv
i en kappe laget av skilpaddehår
som er god og varm om vinteren,
så vil det være en relikvie.
Når et fast og solid tårn
bygges på et grunnlag
som består av knotteføtter,
så vil det være en relikvie.
Når alle igler
får store, skarpe,
hvite tenner,
så vil det være en relikvie.
Når det finnes en solid stige
laget av kaninhorn
som når opp til himmelen,
så vil det være en relikvie.
Når et mus klatrer opp den stigen
og lager bråk for Rahu
ved å spise opp månen,
så vil det være en relikvie.
Når en flue drikker opp en krukke med vin,
vandrer rundt i landsbyen,
og til slutt slår seg ned og bor i et hus,
så vil det være en relikvie.
Når det finnes et esel
med lepper som er like røde som et rødt gresskar
og som kan synge og danse med glede og eleganse,
så vil det være en relikvie.
Når en ugle og en kråke
trekker seg tilbake til et privat sted
for å ha det fint sammen,
så vil det være en relikvie.
Når et enkelt blad fra et dhaktre
kan brukes som en paraply
og gi god beskyttelse fra regnet,
så vil det være en relikvie.
Når et skip som seiler på havet
dekket med flagg
stiger opp på landet og fortsetter på sin reise,
så vil det være en relikvie.
Når en ugle plukker opp
Gandhamādanafjellet i nebbet
og flyr bort med det,
så vil det være en relikvie.
Etter at læreren og veilederen Kauṇḍinya hadde hørt disse versene, svarte han Litsaviprinsen Sarvalokapriyadarśana også i vers:
Strålende, du beste blant prinser.
Strålende, du sønnen til den seierrike,
stor sol, helt som er god til å bruke de riktige midlene,
best blant de hvis oppvåkning buddhaene har forutsett.
Hør på meg, prins,
og jeg skal fortelle deg om
verdensbeskytterens ubegribelige majestet,
om den hellige, og tathāgataen.
Buddhaenes sfære er ubegripelig,
alle tathāgataer er uten sidestykke.
Alle buddhaer er vennlige.
Alle buddhaer har oppnådd fullkommenhet.
Alle buddhaer har den samme utseende.
Dette er buddhaenes natur.
Mesteren er ikke produsert,
tathāgataen er ikke oppstått.
Hans kropp kan ikke ødelegges, den er som lyn,
men han manifesterer en synlig kropp.
Derfor kan det ikke være noe slik som en relikvie fra kroppen hans,
selv om den bare skulle være like stor som en sennepsfrø.
Hvordan kunne det være en relikvie
fra en kropp som har verken blod eller ben?
Det å gi en relikvie er et middel
som brukes for å hjelpe levende vesener.
Den oppvåknede har en Dharmakropp,
og Dharmaens sfære er tathāgataen.
Det er slik mesterens kropp er.
Det er slik Dharmaens lære er.
Det er dette som jeg har hørt, og dette som jeg vet.
Jeg har bedt om denne tjenesten
for å få anledning til å gi
denne forklaringen om ting slik de er.
Da de hørte denne dyptgående forklaringen om lengden på tathāgataens liv var det trettito tusen guder som ble fast bestemt på at de skulle oppnå uforlignelig fullkommen oppvåkning. Sinnene deres var oppildnet med henrykelse, og de sa disse versene som med én stemme.
Buddha oppnår ikke fullkommen nirvana,
og Dharma forsvinner ikke.
Han bare gir inntrykk av at han oppnår fullkommen nirvana
for å hjelpe levende vesener til å modnes.
Buddha, mesteren, er ubegripelig,
og tathāgataens kropp er evig.
For å hjelpe levende vesener
viser han dem mange forskjellige ting.
Da bodhisattvaen Ruciraketu hørte forklaringen om lengden på mesteren Śākyamunis liv som ble gitt av disse buddhaene, disse mestrene, og disse to gode menn ble han fornøyd, oppløftet, glad, gledesfylt, henrykt, og lykkelig, fylt med opphøyet henrykkelse og glede. Mens de holdt på å gi denne forklaringen om lengden på tathāgataens liv var det et grenseløst, uberegnelig antall levende vesener som ble fast bestemt på at de skulle oppnå uforlignelig fullkommen oppvåkning.
Så forsvant tathāgataene.
Dette er det andre kapittelet av Sutraen om det gylne lyset, sutraenes suverene konge,
kapittelet om forklaringen om lengden på tathāgataens liv.