Bodhisattvaens svar

Hva sier du til dem

Hvis liv spirer opp mellom

Vane og omstendighet

Som ugress mellom våte steiner,

Hvis liv blomstrer fordervet

Forvridd fra det vakre,

Avfall og bunnfall

Deres underhold –

Hva sier du til dem?

Kvinnen som natt etter natt

Må selge sin kropp for brød;

Gutten med olje i håret

Og uskyldigheten død i ansiktet

Som må smøre de motbydelige

Kroppene til ekle gamle menn;

Og begge to må være blide hele dagen,

For de ville blitt gal av å tenke –

Hva sier du til dem?

Mennene med tunge øyne som må styre

Maskiner til de blir til

Maskiner, eller til de er

Tenner på industriens

Svære hjul, produserer

Klær de ikke kan ha på seg

Og de plastinnpakkede luksusvarene

De aldri kan håpe på å kjøpe –

Hva sier du til dem?

Eller de uklare skyggene som

Gjennom det svakt gylne tropiske daggryet

Smetter fra de kasteløses landsby

Med kurver balansert på hodet

For å bære bort

Søppel og avføring,

Tett inntil veggen ut av frykt

For sine medmenneskers forakt -

Hva sier du til dem?

Og ødelagte liv strødd omkring

På gatene i moderne byer,

Sjeler som sigarettstumper slengt

I rennesteinen og tråkket på,

Menneskelig avfall kastet

Ved korsveien hvor sivilisasjon

Og sivilisasjon møtes

For å dyrke det uvakre –

Hva sier du til dem?

‘Jeg sier ingenting, men bare

Omfavner deres svakhet

I medfølelsens armer

Til den blir

Sterk med min styrke, deres lemmer

Lyse med min skjønnhet, deres sjeler

Med min visdom strålende, eller

Til jeg har blitt som dem –

Et frø mellom våte steiner

Av vane og omstendighet.’